Preben Kok er kjent i Danmark fra DR2- programmet «Skriftestolen», og har gjennom 40 år jobbet som sykehusprest på Vejle Sygehus.
Når sykdom tar makten fra en, er det vanskelig å være Gud i sitt eget liv.
Håpet er menneskets viktige følgesvenn. Ikke minst kan håpet utgjøre en drivkraft og styrke når man blir alvorlig syk. Men når det ikke lenger er realistisk å håpe, skal man også kunne fri seg fra det, mener pensjonert sogne- og sykehusprest, forfatter og foredragsholder, Preben Kok. Gjennom de 40 årene han har jobbet som sykehusprest på Vejle Sygehus, har han møtt det urealistiske håpets belastning og sett lettelsen hos hundrevis av svært syke mennesker, når de gir seg selv lov til å gi slipp og legge byrden og ansvaret fra seg. «I vår kultur er håpløshet noe av det mest forferdelige vi kan forestille oss», sier han. «Men når legene, som mange pasienter kanskje har sett på som en Gud, ikke har flere behandlingsmuligheter, er det ikke sjelden at sykehuspresten kan bringe lindring ved å åpne opp et hittil ubrukt livsperspektiv for pasienten, hvor det er lov å si til Gud: 'Jeg klarer ikke mer, ta vare på meg'. Den følelsen av fred som en person kan få når vedkommende erfarer at det er greit å gi opp og legge livet i Guds hender, gjør arbeidet mitt spesielt meningsfullt.»
Angsten bor i det umulige
Det Preben Kok oftest møter hos mennesker med alvorlig sykdom, er angsten og stresset som oppstår når det er ubalanse mellom håp og virkelighet. Han kjenner det også igjen fra Odense Universitetshospital, hvor han i dag holder kurs i å unngå stress, gjennom å være realistisk i forhold til den makten vi har over livet og døden.
«Det gjelder både i forhold til personalet og pasientene; når sykdom tar makten fra en, er det vanskelig å være Gud i sitt eget liv», sier han. «I vår kultur har vi lært at håpet er det siste vi må miste, eller ta fra folk. Men når det man håper på, ikke er realistisk, reagerer sinnet med angst og stress.» Preben Kok understreker samtidig håpets betydning. For så lenge håpet er forankret i virkeligheten, utgjør det en drivkraft og vei til styrke. Men det kan være en forskjell på hva den syke og de pårørende anser som et realistisk håp, forklarer han. «De menneskene jeg har møtt, vet gjerne lenge før omgivelsene sine, når håpet ikke lenger er realistisk. Min oppgave er å lytte og angi et alternativ til å selv skulle bære ansvaret, når man ikke har flere krefter igjen. Pårørende og venner befinner seg i en annen dimensjon. I motsetning til den syke, har de fremfor alt tid, og deres håp vokser derfor i en annen jord.» Som prest anser Preben Kok seg som en håndverker, som prøver å rette opp i den ubalansen som oppstår når man vil holde fast i et håp som ikke er realistisk. «Jeg skiller ikke mellom store begreper som skam, skyld og angst i denne forbindelse. For det er så enkelt som: Kan du takle mer?», sier han.
Det er så enkelt som:
Kan du takle mer?
En ny forståelse
At håpet er en ubetinget styrke som man aldri må gi slipp på, er ifølge Preben Kok en forholdsvis ny oppfatning som oppsto for 50 år siden, da 68-generasjonen gjorde opprør mot grensene for hva vi mennesker må, vil og skal kunne. «Før 1968 var en grensesettende kraft og en grensebrytende lidenskap aksepterte rammer for livet», sier han. «Det var grenser for hva et menneske skulle bære og ta ansvar for. 'Sygdom er hver mands herre', het det seg på dansk, blant annet. Det innebar at man skulle klare det man maktet, og klarte man ikke mer, skulle man hvile seg. Men i 1968 begynte ting å gå fremover. Vi ble rikere, vi kunne hele tiden nå lenger. Sykdom og død ble noe vi kunne 'ordne'. Mennesket var nesten allmektig. Det var bare et spørsmål om å kjempe nok for det man ville og drømte om.»
… man skulle klare det man maktet, og klarte man ikke mer, skulle man hvile seg.
Ingen mennesker kan alt
Etter finanskrisen i 2008, fulgte dog en brå oppvåkning for det allmektige mennesket, som fikk et mer realistisk forhold til hva som er mulig. Mange erfarte den harde veien at ingen kan alt. At det ikke alltid er en løsning. «Det var spesielt viktig at Kræftens Bekæmpelse i 2012 tok et oppgjør med holdningen om at hvis kreftbehandling ikke fungerte i Danmark, kunne man alltids reise ut i verden, hvor de kanskje hadde andre eksperimentelle muligheter», sier han. «Organisasjonen meddelte rett frem at ikke all kreft kan helbredes. Og i løpet av kort tid førte denne meddelelsen til et markant skifte, som også ga onkologer muligheten til å komme med synspunktet at det er uetisk å gi en behandling som reelt sett er meningsløs, i stedet for å yte omsorg, som på et tidspunkt er en bedre løsning for hele mennesket. Dette fokusskiftet fra bekjempelse av kreftsykdom, til omsorg for den menneskelige eksistens, var oppmuntrende og ga plass til å fri meget syke mennesker fra det belastende håpet.»
Det er kun mennesker i såkalt 'siviliserte kulturer' som vår, som tror at de kan fikse alt.
Eksistens ligger i genene
Denne erkjennelsen av at mennesket ikke kan alt, og at det kan komme en tid, hvor man må legge ansvaret over på Gud, eller det som noen foretrekker å kalle «noe større», ligger ifølge Preben Kok dypt i oss alle. For en tid tilbake var hele Danmark således vitne til at en fotballspillers hjerte sluttet å slå på fotballbanen. Alle så hvordan lagkameratene slo ring rundt ham, og mange foldet hendene i bønn. «Min erfaring er at mennesker begynner å be når de får kniven på strupen. Derfor kaller jeg sykehuset for det mest religiøse huset i byen», sier han. «Å gi fra seg ansvaret når man ikke orker mer selv, ligger i genene, og når jeg som prest hjelper mennesker, hvor håpet er i ferd med å svinne, møter jeg dette i dem. Det finnes ikke et urfolk i verden som ikke støtter seg til en religion, en større makt, som kan ta ansvar når man ikke lenger kan det selv. Det er kun mennesker i såkalt 'siviliserte kulturer' som vår, som tror at de kan fikse allting. Men når noe uventet skjer, som på fotballbanen, og vi innser at maktesløsheten truer, krakelerer det siviliserte fernisset. Helt instinktivt tyr vi til noe dypere, og noe nytt kan oppstå. Det er mektig.»
Erkjennelsen av at mennesket ikke kan alt, og at det kan komme en tid hvor man må legge ansvaret over på Gud, eller det som noen foretrekker å kalle «noe større», ligger ifølge Preben Kok dypt i oss alle.
Preben Kok er født i 1948. Tidligere sogneprest ved Engum sogn og sykehusprest i Vejle. Foredragsholder og forfatter av «Skæld ud på gud» (2008), «Slip livet løs» (2017) og «Arvegods» (2021). Landskjent i Danmark fra DR2-programmet «Skriftestolen». Tilknyttet Odense Universitetshospital og Vejle Sygehus, hvor han blant annet snakker med personalet om den naturlige grensen for hva et menneske kan håndtere og ta ansvar for.
