«Å være der for henne da hun ble syk, kjentes naturlig og riktig».
Stein Tore Haavimb serverer kaffe på terrassen hjemme på Kongsberg. Han og Marit var ofte her ute. De likte å ordne i hagen og gjøre det pent rundt seg. Denne sesongen har hagen også fått stell, men ikke med den samme gleden.
«Vi hadde det godt sammen, og etter at Marit ble syk, ble vi enda nærere.»
Fra brystkreft til uhelbredelig kreftsykdom
Marit Eikaas Haavimb ble syk første gang i 2011. Det ble oppdaget en svulst på mammografi, men hun ble erklært frisk etter strålebehandlingen. I 2016 fikk hun tilbakefall. Denne gangen tæret det mer på kroppen, men da behandlingen var ferdig i 2017, mente legene at kreften var borte igjen.
«Hun ble fulgt opp hvert halvår, men våren 2021 begynte hun å merke at noe ikke stemte. Hun ble verre utover sommeren og fikk tatt flere prøver».
Paret satt i bilen på vei til hytta i Risør da telefonen kom. Kreften hadde spredd seg til leveren.
«Vi kom oss aldri til hytta, men måtte kjøre tilbake til Kongsberg. Marit ble lagt rett inn på sykehuset».
Stein Tore Haavimb
Navn: Stein Tore Haavimb
Alder: 73 år
Yrke: Pensjonert sivilingeniør
Familie: Enkemann. To barn og tre barnebarn.
Kona Marit Eikaas Haavimb (62) døde av uhelbredelig kreft i november 2024.
Pårørende til en ektefelle med uhelbredelig kreft
Stein Tore ble pårørende til en ektefelle med uhelbredelig kreft. Det er det vi skal snakke om nå: Hvordan er livet og hverdagen med en kone som snart skal dø?
«Da vi skjønte at Marit kom til å dø av sykdommen, var det først og fremst et stort sjokk. Vi visste at det bare handlet om livsforlengende behandling».
De hadde fått en sykdom med et sikkert utfall i fanget. Stein Tore så hvordan sykdommen tæret på kona, og forteller om fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe med det.
«Det var nesten som en sakte film du bare står og ser på».
Samtidig slapp han aldri helt tak i håpet.
«Som ingeniør vet jeg at det stadig utvikles nye ting, og jeg klamret meg til det lille håpet om at det skulle komme en behandling som kunne rekke å redde Marit. Det overhengende var likevel redselen for å miste henne, og for meg handlet det om å finne en måte å leve på mellom disse ytterpunktene.»
Da kona Marit var uhelbredelig kreftsyk, var det en selvfølge for Stein Tore Haavimb å støtte henne så godt han kunne. Samtidig var det ingen som spurte hvordan han hadde det.
Kreften var uhelbredelig – pårørenderollen krevende
Da paret fikk beskjed om at kreften var uhelbredelig, var Stein Tore blitt pensjonist. Jobben som pårørende var likevel mer krevende enn noen annen jobb.
«Jeg ønsket å være sterk og støttende for Marit, samtidig var jeg i sorg over at jeg var i ferd med å miste henne. I tillegg kom alt det praktiske – som å kjøre til behandling og hjelpe med andre ting. Det gjorde jeg med den største selvfølge, men det var vondt å se hvordan sykdommen tæret på henne.»
Etter den skjebnesvangre telefonen på vei til hytta høsten 2021, fikk Marit cellegift fram til sommeren året etter. Da fikk de beskjed om at den ikke virket lenger. Men Marit fikk tett oppfølging i tiden etter, spesielt fra sykehuset i Oslo, hvor hun fikk være med på en forskningsstudie. Senere fikk hun også en ny runde med cellegift.
Nedbrytningen av kroppen hennes gikk sakte, men samtidig altfor fort, og jeg måtte bare se på ...
«Det ble mange turer fra Kongsberg til Oslo for behandling og oppfølgingssamtaler. Jeg var alltid med. Det ville vi begge, men hun kunne uansett ikke kjørt selv.»
Å være pårørende er en unntakstilstand, men samtidig handler det om å lage en slags normalitet.
Som å lage mat og spise sammen selv om matlysten forsvinner. Gå på turer, selv om de blir tyngre og stadig kortere. Eller stelle i hagen, selv om det ble mindre enn før.
«Nedbrytningen av kroppen hennes gikk sakte, men samtidig altfor fort, og jeg måtte bare se på.»
Kreftsyk kone – minnene er mange
Stein Tore blir blank i øynene. Aller helst vil han snakke om den friske Marit – hun som han fikk øye på i baren på Lorry i Oslo i førjulstiden i 2003. Han var der for å spise lutefisk med kollegaer. Hun var ute med noen venninner.
«Det var umulig å ikke legge merke til henne.»
De kom i prat. Utvekslet telefonnummer. Få dager senere fikk han en SMS fra Marit. Hun tok toget til Kongsberg, og i starten av 2004 var de blitt et par. «Den sommeren dro vi på bilferie i Europa, og på en restaurant, over en pizza og en øl, fridde hun. Vi bestemte oss for å gifte oss i Bangkok samme år.»
Minnene er mange og gode. Fra bryllupet i Bangkok, men ikke minst fra alt de delte hjemme i Kongsberg og på hytta i Risør. Han er takknemlig for tiden de fikk sammen, og også for oppfølgingen Marit fikk da hun ble syk siste gang.
«Det medisinske tok fastlegen og sykehusene seg av, og Marit hadde også god nytte av samtaler med en psykolog.»
Albumet er fylt med gode minner, blant annet fra bryllupet deres.
Pårørende bør få mer støtte og hjelp ved sykdom
Som pårørende til en døende ektefelle, var det likevel få som var opptatt av hvordan Stein Tore hadde det. Han kan ikke huske at noen i helsevesenet spurte. Ei heller om det var noe han trengte.
«Som nærmeste pårørende er det også fort å glemme seg selv. Jeg var så til stede for Marit at jeg ikke tenkte over egne behov. Heldigvis har jeg alltid trent, og jeg forsøkte å holde meg i fysisk god form også i denne perioden. Det hjalp. Jeg har også hatt mange gode samtaler med mine nærmeste, men det er jo ikke alle forunt.»
Les mer om Likeperson-tilbudet til Brystkreftforeningen – også for deg som er pårørende.
Stein Tore mener helsevesenet burde være mer bevisst på hvordan de pårørende har det. Selv synes han det var vanskelig å finne støtte utenfor eget nettverk.
«Marit og jeg pratet mye og var nok litt hverandres psykologer. Hun hadde ingen barn, men jeg har to voksne barn fra tidligere ekteskap og et par gode kamerater jeg snakket mye med. Uten dem hadde jeg stått veldig alene.»
Da det ble klart at Marit ikke kom til å bli frisk, ble det palliative teamet koblet på. Han etterlyser likevel mer oppmerksomhet rundt pårørenderollen underveis.
«Det er et tankekors at rollen som pårørende får så lite oppmerksomhet. Helt fram til jeg mistet henne i november 2024, sa hun at hun ikke visste hva hun skulle gjort uten min hjelp og støtte.»
Pårørendesenteret: Et tilbud til deg som er pårørende
Å være pårørende til noen med alvorlig sykdom, kan kjennes altoppslukende. Mange opplever å stå med stort ansvar, samtidig som de ikke får den støtten eller veiledningen de trenger. Det kan gå utover både egen helse, arbeidshverdag og muligheten til å være den støtten man ønsker å være.
Pårørendesenteret er et nasjonalt tilbud for deg som står midt i dette. Her kan du få råd, samtaler og veiledning – uansett diagnose og hvor i landet du bor.
Les mer i denne saken om hvilken hjelp som finnes for pårørende – og hvordan du kan få støtte i en krevende situasjon.
De kalte hverandre bare “gutten min” og “jenta mi”. Derimot var det greit med litt forklaring på til-og-fra-lappen på gaven under juletreet.
Pårørendelinjen
Pårørendelinjen er åpen for pårørende, etterlatte og fagpersoner alle hverdager fra kl. 10:00 til 17:00.
Chat eller ring på tlf. 90 90 48 48 eller send en e-post til post@parorendesenteret.no.
