«Å være der for henne da hun ble syk, kjentes naturlig og riktig»
Stein Tore Haavimb serverer kaffe på terrassen hjemme på Kongsberg. Han og Marit var ofte her ute. De likte å ordne i hagen og gjøre det pent rundt seg. Denne sesongen har hagen også fått stell, men ikke med den samme gleden.
«Vi hadde det godt samme, og etter at Marit ble syk, ble vi enda nærere.»
Kreft i mange runder
Marit Eikaas Haavimb ble syk første gang i 2011. Det ble oppdaget en svulst på mammografi, men hun ble erklært frisk etter strålebehandlingen. I 2016 fikk hun tilbakefall. Denne gangen tæret det mer på kroppen, men da behandlingen var ferdig i 2017, mente legene at kreften var borte igjen.
«Hun ble fulgt opp hvert halvår, men våren 2021 begynte hun å merke at noe ikke stemte. Hun ble verre utover sommeren og fikk tatt flere prøver».
Paret satt i bilen på vei til hytta i Risør da telefonen kom. Kreften hadde spredd seg til leveren.
«Vi kom oss aldri til hytta, men måtte kjøre tilbake til Kongsberg. Marit ble lagt rett inn på sykehuset».
Stein Tore Haavimb
Navn: Stein Tore Haavimb
Alder: 73 år
Yrke: Pensjonert sivilingeniør
Familie: Enkemann. To barn og tre barnebarn.
Kona Marit Eikaas Haavimb (62) døde av uhelbredelig kreft i november 2024.
Måtte bare se på
Stein Tore ble pårørende til en ektefelle med uhelbredelig kreft. Det er det vi skal snakke om nå: Hvordan er livet og hverdagen med en kone som snart skal dø?
«Da vi skjønte at Marit kom til å dø av sykdommen, var det først og fremst et stort sjokk. Vi visste at det bare handlet om livsforlengende behandling».
De hadde fått en sykdom med et sikkert utfall i fanget. Stein Tore så hvordan sykdommen tæret på kona, og forteller om fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe med det.
«Det var nesten som en sakte film du bare står og ser på».
Samtidig slapp han aldri helt tak i håpet.
«Som ingeniør vet jeg at det stadig utvikles nye ting, og jeg klamret meg til det lille håpet om at det skulle komme en behandling som kunne rekke å redde Marit. Det overhengende var likevel redselen for å miste henne, og for meg handlet det om å finne en måte å leve på mellom disse ytterpunktene.»
Da kona Marit var uhelbredelig kreftsyk, var det en selvfølge for Stein Tore Haavimb å støtte henne så godt han kunne. Samtidig var det ingen som spurte hvordan han hadde det.
Leve i en unntakstilstand
Da paret fikk beskjed om at kreften var uhelbredelig, var Stein Tore blitt pensjonist. Jobben som pårørende var likevel mer krevende enn noen annen jobb.
«Jeg ønsket å være sterk og støttende for Marit, samtidig var jeg i sorg over at jeg var i ferd med å miste henne. I tillegg kom alt det praktiske – som å kjøre til behandling og hjelpe med andre ting. Det gjorde jeg med den største selvfølge, men det var vondt å se hvordan sykdommen tæret på henne.»
Etter den skjebnesvangre telefonen på vei til hytta høsten 2021, fikk Marit cellegift fram til sommeren året etter. Da fikk de beskjed om at den ikke virket lenger. Men Marit fikk tett oppfølging i tiden etter, spesielt fra sykehuset i Oslo, hvor hun fikk være med på en forskningsstudie. Senere fikk hun også en ny runde med cellegift.
«Nedbrytningen av kroppen hennes gikk sakte, men samtidig altfor fort, og jeg måtte bare se på ... »
– Stein Tore Haavimb
«Det ble mange turer fra Kongsberg til Oslo for behandling og oppfølgingssamtaler. Jeg var alltid med. Det ville vi begge, men hun kunne uansett ikke kjørt selv.»
Å være pårørende er en unntakstilstand, men samtidig handler det om å lage en slags normalitet.
Som å lage mat og spise sammen selv om matlysten forsvinner. Gå på turer, selv om de blir tyngre og stadig kortere. Eller stelle i hagen, selv om det ble mindre enn før.
«Nedbrytningen av kroppen hennes gikk sakte, men samtidig altfor fort, og jeg måtte bare se på.»
Fantastisk personlighet
Stein Tore blir blank i øynene. Aller helst vil han snakke om den friske Marit – hun som han fikk øye på i baren på Lorry i Oslo i førjulstiden i 2003. Han var der for å spise lutefisk med kollegaer. Hun var ute med noen venninner.
«Det var umulig å ikke legge merke til henne.»
De kom i prat. Utvekslet telefonnummer. Få dager senere fikk han en SMS fra Marit. Hun tok toget til Kongsberg, og i starten av 2004 var de blitt et par.«Den sommeren dro vi på bilferie i Europa, og på en restaurant, over en pizza og en øl, fridde hun. Vi bestemte oss for å gifte oss i Bangkok samme år.»
Minnene er mange og gode. Fra bryllupet i Bangkok, men ikke minst fra alt de delte hjemme i Kongsberg og på hytta i Risør. Han er takknemlig for tiden de fikk sammen, og også for oppfølgingen Marit fikk da hun ble syk siste gang.
«Det medisinske tok fastlegen og sykehusene seg av, og Marit hadde også god nytte av samtaler med en psykolog.»
Albumet er fylt med gode minner, blant annet fra bryllupet deres.
Ingen spurte Stein Tore
Som pårørende til en døende ektefelle, var det likevel få som var opptatt av hvordan Stein Tore hadde det. Han kan ikke huske at noen i helsevesenet spurte. Ei heller om det var noe han trengte.
«Som nærmeste pårørende er det også fort å glemme seg selv. Jeg var så til stede for Marit at jeg ikke tenkte over egne behov. Heldigvis har jeg alltid trent, og jeg forsøkte å holde meg i fysisk god form også i denne perioden. Det hjalp.
Jeg har også hatt mange gode samtaler med mine nærmeste, men det er jo ikke alle forunt.»
Han mener helsevesenet burde være mer bevisst på dette. Selv synes han det var vanskelig å finne støtte utenfor eget nettverk.
«Marit og jeg pratet mye og var nok litt hverandres psykologer. Hun hadde ingen barn, men jeg har to voksne barn fra tidligere ekteskap og et par gode kamerater jeg snakket mye med. Uten dem hadde jeg stått veldig alene.»
Da det ble klart at Marit ikke kom til å bli frisk, ble det pallitative teamet koblet på. Han etterlyser likevel mer oppmerksomhet på pårørenderollen underveis.
«Det er et tankekors at rollen som pårørende får så lite oppmerksomhet. Helt fram til jeg mistet henne i november 2024, sa hun at hun ikke visste hva hun skulle gjort uten min hjelp og støtte.»
%20kopi.jpeg)
Unn Birkeland er daglig leder i Pårørendesenteret - et nasjonalt senter for både pårørende og fagpersonene som møter dem.
Får ikke hjelpen de trenger
Til enhver tid er det over 800.000 pårørende her i landet, og svært ofte får de ikke den hjelpen og veiledningen de har behov for.
Det sier Unn Birkeland, daglig leder i Pårørendesenteret - et nasjonalt senter for både pårørende og fagpersonene som møter dem. Målet deres er å bidra til bedre livskvalitet for pårørende.
«Det finnes mye god hjelp, men dessverre er det ikke godt nok kjent ute i kommunene og helsevesenet.»
I 2022 ble regjeringens nasjonale pårørendestrategi vedtatt, og det er utviklet en pårørendeveileder som helsevesenet skal benytte. Her understrekes det at de pårørende skal anerkjennes som ressurs og ivaretas på en god og helhetlig måte.
«Vi vet at mange i helsevesenet i liten grad benytter seg av pårørendeveilederen, sannsynligvis fordi de ikke er er opplært til å bruke den. Undersøkelse viser også at inntil 50 prosent av helsepersonell heller ikke er kjent med veilederens innhold. Det er synd, for poenget er å sikre at pårørende får hjelp til å mestre situasjonen.»
Pårørende må ikke overbelastes
Når pårørenderollen tærer for mye, er det en risiko for selv å bli syk. Birkeland sier at det ikke er uvanlig å slite med søvnvansker, depresjon og angst. Mange blir også isolert og havner på siden av samfunnet, og da blir det enda vanskeligere å stå i den krevende rollen som pårørende.
«Vi er helt avhengige av at pårørende ikke selv blir syke, og at de som er yrkesaktive klarer å stå i jobb. Derfor må det legges bedre til rette for at de pårørende ikke overbelastes.»
Det er også grunnen til at Pårørendeforeningen jobber aktivt mot politikerne; blant annet for at det skal innføres velferdspermisjon for pårørende.
«Det som ofte skjer i dag, er at pårørende først bruker opp avspasering og feriedager, før de tyr til egenmelding. Deretter ender mange opp med å bli sykemeldt.» Ikke nødvendigvis fordi de selv er blitt syke, men fordi de trenger overskudd og kapasitet til å gi den nødvendige støtte til den som er syk.
Om tverrfaglig samarbeid:
«Tverrfaglig samarbeid og god dialog med pårørende er ekstremt viktig, og det er beklagelig at mange opplever å ikke få dette.»
– Unn Birkeland
«Det er ikke slik velferdsstaten skal fungere. Da betaler både arbeidsgiver og NAV sykepenger på feil grunnlag. Det gjør også noe med tillitten mellom den pårørende og arbeidsgiveren, når man nærmest blir tvunget til å bruke systemet feil.»
Det er kommunen og spesialisthelsetjenesten som har ansvar for systematisk pårørendestøtte, for eksempel med avlastning, opplæring og samtale, fortsetter hun.
«Tverrfaglig samarbeid og god dialog med pårørende er ekstremt viktig, og det er beklagelig at mange opplever å ikke få dette.»
Hun understreker at pårørenderollen aldri må underkjennes.
«Forskning viser at pårørende som får nødvendig hjelp mens det stormer, også klarer seg bedre i etterkant. Sorgprosessen blir mer håndterbar og kortere, og de kommer raskere tilbake til jobb.»
Stein Tore liker å trene og trives også med å være i aktivitet når han jobber i hagen, men hagestellet er ikke like lystbetont lenger.
Dette kan du selv gjøre
Hvis du er pårørende til en som er alvorlig syk og ikke blir tilbudt hjelp og støtte, anbefaler Birkeland at man selv spør fagpersoner om hvilken hjelp som finnes.
«Hvis ikke du når fram med det, bør du sjekke med fastlegen om hvilke hjelpetilbud som finnes i ditt område. Ikke vent – gjør det raskt. Da blir tiden etterpå sannsynligvis enklere.»
Du kan også kontakte Pårørendesenteret som er et tilbud til alle pårørende – uavhengig av bosted og diagnose.
«Vi tilbyr samtaler over telefon eller video, og for noen kan ett enkelt møte være nok til å få svar og sortere tankene. Andre trenger mer langvarig oppfølging. Uansett behov er vår rolle å hjelpe deg, slik at din oppgave som pårørende blir så god og håndterbar som mulig.»
De kalte hverandre bare “gutten min” og “jenta mi”. Derimot var det greit med litt forklaring på til-og-fra-lappen på gaven under juletreet.
Har du ikke fått hjelp?
Noen tipsSpør fagpersoner eller fastlegen om hvilke hjelpetilbud som finnes i eget nærområde.
Ikke vent – gjør det raskt. Da blir tiden etterpå sannsynligvis enklere.
Du kan også kontakte Pårørendesenteret som er et tilbud til alle pårørende – uavhengig av bosted og diagnose.
Pårørendesenteret tilbyr samtaler over telefon eller video. For noen kan ett enkelt møte være nok til å få svar og sortere tankene. Andre trenger mer langvarig oppfølging.
Uansett behov er deres rolle å hjelpe slik at oppgaven som pårørende blir så håndterbar som mulig.
Pårørendelinjen, tlf 90 90 48 48
Pårørendelinjen
Pårørendelinjen er åpen for pårørende, etterlatte og fagpersoner alle hverdager fra kl. 10:00 til 17:00.
Chat eller ring på tlf. 90 90 48 48 eller send en e-post til post@parorendesenteret.no.
